Steinen

Så var det den gode stein
med bred og mosegrodd rygg
som ble en hemmelig venn.
Hos den var jeg alltid trygg.

Der kunne jeg gråte og le.
Den visste og skjønte alt
og brydde seg aldri om
hvordan ordene falt.

Urokkelig. Stor og stum.
Den samme i sol og regn.
– Hvor godt jeg begriper dem
som gjorde seg guder av stein.

Inger Hagerup