Misforstått kjærlighet

Du ga meg buketter med roser,
du skulle gitt meg et smil fra din munn.
Roser, de visner, forstår du,
et smil det varmer en stund.

Du ville ta ned månen å gi meg,
men den passer best der den er.
Det hadde vært bedre, min kjære,
om du bare hadde vært der.

Du ville fange solen å gi meg,
men det er umulig, min venn.
Fra hjertet ditt lyste det varme,
hvorfor ga du meg ikke den?

Du ville gi meg evig lykke,
men det er ei lett å gi.
Du skulle gitt meg en klem i stedet,
og lånt meg litt av din tid.

Du ga meg så mangen gaver,
kun for å glede meg …
– men du glemte det viktigste, kjære,
det jeg ville ha var deg …

Aina Gjelsvik