Vårsonett

Du har fornyet meg på tusen måter!
Din sol har smeltet sne og stenhård skare.
På nakne marker ligger kvas i bråter,
Og ingen råtten kvist skal ilden spare!

Fordi du løste mine lette gåter,
ser mine øyne rett i dine klare.
Du vet min sorg, selv om jeg ikke gråter
– min sorg som flykter når du smiler bare!

Det ømmeste er det vi ikke sier.
Din hoftes bue, dine brysters kjegler
– på mine tause spørsmål er de svaret!

Nå spiller det med gledens melodier
når du og jeg mot ante kyster seiler.
Min elskede, til jorden vil vi fare!

Carl Keilhaug