En fuglevise

Vi gikk en deilig vårdag alléen opp og ned;
lokkende som en gåte var det forbudne sted.

Og vestenvinden viftet, og himlen var så blå;
i linden satt en fuglemor og sang for sine små.

Jeg malte dikterbilder med lekende farvespill;
to brune øyne lyste og lo og lyttet til.

Over oss kan vi høre hvor det tisker og ler; —
men vi, vi tok et smukt farvel, og møttes aldri mer. —

Og når jeg ensom driver alléen opp og ned,
så har for de fjærete småfolk jeg aldri ro og fred.

Fru Spurv har sittet og lyttet, mens vi troskyldig gikk,
og gjort om oss en vise, og satt den i musik.

Den er i fuglemunne; thi under løvets tag
hver næbbet sanger nynner om hin lyse forårsdag.

Henrik Ibsen