Vesle Hans’ eventyr
Vesle Hans’ eventyr
Vesle Hans’ eventyr se hvor hvit den lyser.
Stakkars gamle bestemor, hun sitter nå og fryser.
Jeg må gå i skogen finne kvist og kvast derfor,
hun jo meg så titt hos seg har varmet ved sitt hjerte.
Vesle hans til skogen vandrer ufortrøden.
«Stakkars gamle bestemor har ingen ved til grøten.
Bare ikke ulven, bare ikke bamsen stor,
bryter fram fra skogens hjem
og fanger hele gutten.
Gamle bestemor min må da livet miste.
Stirrer på den ville skog, til hennes øye brister.
Jeg igjen vil komme, kjære ulv og bli ditt rov
bare jeg får gå min vei
med dette lille knippet.»
Hør hvor vinden suser, i de tørre grener.
Vinden har så barsk en røst, den vil dog bedre mene.
Den vil bare gi Hans hver kvist som sitter løst.
Hans skal ta den opp igjen og inn i knippet binde.
Nå er knippet ferdig, knapt han kan det bære.
Det sin gamle bestemor vil vesle Hans forære.
Hvor skal vei han finne? Sneen over stien for.
Glad og angst han tar sin fangst, men vet ei vei å finne.
«Hu, hvor fælt det rasler. Bamse, hu, der er den.»
Hans han slipper ei sin bør for alt hva godt i verden.
Liten ekorn bare all den støy i skogen gjør.
Den kun vil ham veien til hans bestemor vise.
Liten ekorn foran hopper langs ad gjerdet,
svinger seg fra gren til gren, der er ei ondt på ferde.
Vesle Hans baketter sleper seg på tunge ben.
Gode barn ei ulv og bjørn tillater Gud å ense.
«Gudsjelov der ligger bestemors hytte.»
Ekorn setter seg på tak,nå har han gjort sin nytte.
«Nå skal bestemor varme seg i ro og mak.
Eventyr om skogens dyr hun skal meg nå fortelle.»
Vesle Hans på døren banker med sitt knippe:
«Kjære gamle bestemor, du vil vel inn meg slippe?»
Bestemor spør, så han knapt sitt øye tror:
«Hvor har du vel plukket nå, de blommer, som du bærer.»
Hans ei tror sitt øye. Er det blitt sommer?
Hver en kvist i knippet var bedekt med friske blommer.
Heggen sine hvite, tornen sine røde bar,
birkens blad så frodig satt som ved midtsommerstide.
Vesle Hans med tårer seg mot vegg mon vende:
«Hvilken gavn er nå derved? Det kan jo ikke brenne?»
-«Kan det ikke brenne? ak, mitt barn, din kjærlighet
er en ild, som, varm og mild, min vinter gjør til sommer.»
Bekjennelse
Bekjennelse
Det er ingen mening med livet ?
Du sier: Vi fødes og dør,
men er der et mål med det hele,
en hensikt med alt det vi gjør ?
Jeg kjenner en mening med livet.
Det er at du gjør din plikt
i stort og i smått mot din klasse –
i handling, i tanke og dikt.
Det er at du aldri gir efter
for løfter om laurer og lønn,
men trossig og hatefull kjemper
for rettferd og fred for din sønn.
Ti selv har du intet å håpe.
Lykken er ikke for deg.
For fremtidens slekt skal du åpne
en bedre og lysere vei.
Jeg kjenner en mening med livet.
Det er i de navnløses hær
å kjempe for arbeiderklassen
med tanke og sang og gevær.
Foran speilet om morgenen
Foran speilet om morgenen
Jeg ser mit ansigt i speilet,
jeg kjender det ikke mer.
Jeg kjender ikke de øine,
som tindrende mod mig ser.
Jeg kjender ei mer mine drømme,
hverken ved nat eller dag.
De seiler mod fremtidens solhav,
som skibe med tusende flag.
Jeg kjender ei mer mine tanker,
hos mig ikke nogen blir.
Jeg gir dig alle, jeg eier,
og jubler, imedens jeg gir.
Wilhelm Krag
