Ode til kanelbollen
Ode til kanelbollen
Det fins ingenting meir forførande enn ein heit kanelbolle
Vi snakkar her om gjærbakstens Afrodite
Ei lita, formfull Marilyn Monroe blant tørre,
Kjønnslause småkaker
Ja, kanelbollen held på ein heilt eigen løyndom
Den krydra eimen av bollar frå kjøkkenet
Og varmen steikeomnen så generøst brer om seg
Ber med seg skjulte løfte om kveldskos
Av eit visst kaliber
For det er kjærlege pusepotar som har rulla
Desse yppige kanelbollane,
Forma dei i sitt eige bilete
Med eit finurleg smil om munnen
Ser bakarjenta eit brett brennheite kjærleikserklæringar
Ta form
Det er noko magisk som hender
Når dei deigkvite bollane blir heite nok i toppen
Dei raudnar litt, eser ut
Og vert brungylne
Eit søtt spor av karamellisert sukker flyt ut under dei
Så om du ein gong skal kysse nokon
Med verkeleg kjensle:
Ta først ein lidenskapeleg jafs
Av ein kanelbolle rett frå omnen
Desse omfangsrike bakverka rommar
nemleg meir
enn vanlege kveitebollar
Dei har eit indre av små elskovsstiar
Strødde med sukker
Og lun kanel
I midten held dei ein temperatur
Som kan smelte sjølv ein frossen draumeprins
Så eg vil prise kanelbollen
Denne velduftande flørten,
Denne søte serenaden
Som vert best
Rulla ut av ei forelska kvinne
Medan mannen kvilar middag
Og ikkje anar nokon ting …
Marianne Håheim
De seirende
De seirende
Deres er hemmeligheten:
Å gi.
Gyllen gir jorden dem hveten
tilbake, fordi:
Allting skal gis dem mer enn de gav
– skummet fra bølgen blir rav
og gir seg tilbake til den-,
alt gis igjen, rose og venn.
Disse som gir,
eier mer enn de har.
Og tingene blir
fler enn de var,
Dette er seier!
Jens Bjørneboe
Hva jeg ler av
Hva jeg ler av
Du spør meg hva jeg ler av, lille venn?
Jeg ler fordi jeg lever, simpelthen.
For tenk på alt det rare livet bringer:
Snart er det skjelmske regningsbud som ringer,
snart har man fått en pussig kong i nesen,
snart muntre brev fra Oslo Ligningsvesen!
Komedien som aldri vil forfeile
sin virkning, er: å se seg selv i speilet.
Et ansikt, skrukket som Europa-kartet,
og man har øyenringer, like svarte
som skurken i en Chaplin-film! Jeg ser
at livets spøk har merket meg – og ler.
Se, allting faller av ham, stakkars mann:
Der løsner håret! Svupp – der gikk en tann!
Hva rommer ikke livets farsescene
av løyer? Alt som barn fikk jeg migréne.
Så fikk jeg skolegang og ørepine,
og alle Freuds nevroser er blitt mine.
Så fikk jeg gjeld, så ble jeg skatteborger,
så fikk jeg drukkenboltens muntre sorger.
Så fikk jeg hekseskudd, og ble forfatter;
så fikk jeg deg, mitt hjertes kongedatter!
Jeg klukker daglig under nervepresset,
og ler fordi jeg elsker deg, prinsesse.
For du skal vite, du som alle dager
er størst og skjønnest av Egyptens plager,
min yndlingskval, min søte søvnløshet:
– at livet er det morsomste jeg vet!
André Bjerke
tankerommet 