Når sola slår inn vinduet og setter fyr på vinden

Når sola slår inn vinduet og setter fyr på vinden

Jeg ligger som et brevark.
Jeg har klemt meg fast i en skygge,
den vokser utover meg som et testamente.

Jeg svelger den speilvendte skriften,
biter et komma til et punktum,
det smaker som en sprøytespiss.

Mor hadde myk perm,
husker jeg med minnene
på en kattehales avstand.

Jeg suger kinnene sammen,
til de ligner arkene jeg krøllet
til små baller og kastet i bekken.

De ble så harde at de aldri sank.

Elisabeth Krokstad

(hun har knappet skjorten din skjevt)

(hun har knappet skjorten din skjevt)

med pannen mot vindusruten
spør du meg

hvordan jeg tror liket av et barn oppbevares
og når du snur deg
tenker jeg

at hun har knappet skjorten din skjevt
og at det sikkert er svært kaldt

Helga Norheim

Fortidd, fortalt

Fortidd, fortalt

universet ekspanderer
den som aldri når fram når langt

du kaller hodet ditt for lonely planet
er attraksjoner,

naturfenomener
rester av fremmede kulturer

også kvelder som dette er
et stempel i passet

Geir Halnes