tankerommet

Livsens tre

tenk å få sitja ved livsens tre
med ryggen mot eldgamal stamme
la tryggleiken søkkja i sjela ned
og skylja vekk alt det gamle

få kjenna den fullkomne freden
at laupet no er til ende
å glede seg over gleda
utan at den kan vende

Berit Stokseth

Naken

Jeg er to hundre prosent naken
Har blottet kropp og sjel
Bakken jeg sitter på svir mot baken
Hvordan skal jeg igjen bli hel?

Jeg er skåret opp i biter,
Hver eneste del er studert,
Smerten i meg sliter
Jeg ville heller blitt kremert

Men det var ikke noe jeg kunne velge
For det som har skjedd, har skjedd
Jeg prøver å gråten svelge,
Men jeg er så fryktelig redd

Kanskje engang vil jeg igjen settes sammen
Og få på meg noen nye klær?
For man kan fortsatt skimte rammen
Rundt personen jeg egentlig er

Anna Barlund

Diktende sjeler

Ja lys er natten
når de diktende sjeler våkner
tar del i skriveåndeskatten
mens alt annet tåkner

Dette er tiden en bruker å sove
men diktene finner meg i min alkove
styrer tankene for en stund
nekter øyelokket blund
Rimingen går som på smurte skinner
mens frokosten ned i magen forsvinner
forlater huset -glemmer å låse min dør
når rimene hagler som aldri før
Løper til toget i byksende sprang
lyttende til min diktertrang

Det vær og vind som piskes
mot min skjøre paraply
kan ei stoppe diktene som til meg hviskes
på Carl Johans gate i Oslo by
Ordene som aldri vil ta slutt
når jeg er inne i en «dikters time»
– det hele så staut og resolutt
til tross for at jeg nærmest går i svime

Ord som kommer uten noen mening
tatt ut fra himmelkuldens grå
som bare for å gi meg trening
i dikterlivet å forstå

Anna Barlund