tankerommet

Diktende sjeler

Ja lys er natten
når de diktende sjeler våkner
tar del i skriveåndeskatten
mens alt annet tåkner

Dette er tiden en bruker å sove
men diktene finner meg i min alkove
styrer tankene for en stund
nekter øyelokket blund
Rimingen går som på smurte skinner
mens frokosten ned i magen forsvinner
forlater huset -glemmer å låse min dør
når rimene hagler som aldri før
Løper til toget i byksende sprang
lyttende til min diktertrang

Det vær og vind som piskes
mot min skjøre paraply
kan ei stoppe diktene som til meg hviskes
på Carl Johans gate i Oslo by
Ordene som aldri vil ta slutt
når jeg er inne i en «dikters time»
– det hele så staut og resolutt
til tross for at jeg nærmest går i svime

Ord som kommer uten noen mening
tatt ut fra himmelkuldens grå
som bare for å gi meg trening
i dikterlivet å forstå

Anna Barlund

Fred

Marya, når vår skjønne tørst er slukket,
og alt i oss er ro: ditt ansikt smiler
mot søvnens komme, som når rosen hviler
i sine røde drømmer innelukket,

å, kunne da den sødme vi har drukket,
forplantes til en jord hvor alt fortviler,
en verden sprengt i grus av prosjektiler,
i hat og skrekk og krampe dødsfortrukket,

ja, kunne våre deilige sekunder
som solregn overrisle denne grumme
og syke jord – og saftig sildre ned

mot alle åpne, tørste menneskemunner,
da ville myrderiets hyl forstumme,
min elskede, da fikk vår verden fred.

Andre Bjerke

Ved bålet

Så ung og vakker har jeg aldri sett dig før
som nu du står og stirrer inn i bålets glør.

Ti —ellers er ditt kjære ansikt grått og trett
og blikket sykt av all den armod du har sett:
for fattigbarn er livet ikke lyst og lett.

Men nu i bålets røde skjær! — nu er din hud
velsignet med en rosenglød av ildens gud!

Hvad mon du tenker på? En svær og svart fabrikk?
Og om du vel imorgen når den rette trikk?
Å skofte helt til frokost er en kostbar skikk.

Å nei, ditt blikk er strålende og fritt og klart,
og det er åpenbart at du vil smile snart!

Så har du glemt den fryktelige, store by,
hvor to som elsker aldri finner fredet ly
— nei intet sted å være mellem kveld og gry!

Men hele verden har vi ganske for oss selv
på øya her — den hele lange sommerkveid!

Nu smiler du!  Mot bålets siste flammespill
flyr smilet ditt: en snehvit sommerfugl, som vill
og gal av lykke styrter sig i rosens ild!

Men jeg må bære mere ved, så ilden ikke dør…
Så ung og vakker har jeg aldri sett dig før.

Rudolf Nilsen