En fuglevise
En fuglevise
Vi gikk en deilig vårdag alléen opp og ned;
lokkende som en gåte var det forbudne sted.
Og vestenvinden viftet, og himlen var så blå;
i linden satt en fuglemor og sang for sine små.
Jeg malte dikterbilder med lekende farvespill;
to brune øyne lyste og lo og lyttet til.
Over oss kan vi høre hvor det tisker og ler; —
men vi, vi tok et smukt farvel, og møttes aldri mer. —
Og når jeg ensom driver alléen opp og ned,
så har for de fjærete småfolk jeg aldri ro og fred.
Fru Spurv har sittet og lyttet, mens vi troskyldig gikk,
og gjort om oss en vise, og satt den i musik.
Den er i fuglemunne; thi under løvets tag
hver næbbet sanger nynner om hin lyse forårsdag.
Henrik Ibsen
Så var det vår
Så var det vår
Tenk å ha en hund som ikke røyter.
Så danser du gjennom livet på skøyter.
Verden er i et lyserødt flor.
I lille slottet du trives og bor.
Alt er perfekt og lykkelig du er.
Det blåser i skogen med mange trær.
Du går ut en dag og roper på vår.
Foran det største treet du står.
Vinden uler. Løvet spretter.
Stokken rett i hodet detter.
Takk for nå. Fint mens det varte.
Ja, nå kan vel våren starte.
Iren S. Brunes
tankerommet 