tankerommet

Ennå på vegen

Ennå er du på vegen mot ukjent land.
Du veit ikkje kva som skal møte,
veit ikkje kva som kan hende.
Um du maktar å gå han til ende,
står i ein annans hand.

Veit ikkje kva som er attanfor
neste sving.

Hendingar ventar deg der
eller kjem deg i møte.
Dagar med ljos og skugge,

netter med myrker og stjernor.

Kan hende varast du når du kjem lenger,
at du har gått i ring.

Likevel dulpar ei glede
avdi du fekk mod til å halde fram
da alt ville brotne,
da livet det galdt.
Nå står du her ser deg attende
og takkar for alt.

Jan-Magnus Bruheim

Vegen jeg går

Vegen je går kan ingen vise meg på et kart.
Han gjømme seg i skoga, en tråd
vevkjerringa har strekt frå gren tel gren.

Vegen je går er solblaffet i døggen om kvelden,
han er bråtebrannen i dom døde stråa,
han gjømme seg bak den stinne røken.

Han gjømme seg, han kjæm itte fram
før jeg snur meg den kvelden je er framme
og sola bade låge åser i rødt.

Ove Røsbak

Hestene står i regnet

Når mitt sinn er fylt av drømmer, mere dunkle, mere fjerne
mere ville, mere hete enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i regnet slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette mellom tunge fjell, som her.

Stå og kjenne kroppen suge dette svale, sterke,
våte, som i strie strømmer siler over ansikt, hår og hender.
Likne skogen der den suger, som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten, full av sødme, sitrende av fromt begjær.

Slik som hester står i regnet, lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare være og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet i en steil og stille ro.

Astrid Hjertenæs Andersen