Livets løpeline

Livets løpeline

Vi må ha litt hjelp i starten
uten den kan ingen av oss leve
slik er det med denne arten
som høyt og tydelig det vil kreve.

Fra vår første stund på jord
med et skrik og fakter sier vi ifra
selv om ikke vi kan tyde ord
forstår de fleste dette bla, bla, bla.

Ikke lenge skal da dette gå
før våre hjelpere med oss må slite
for plutselig vi kan jo lukte så
når ingen bleier lenger er så hvite.

Endelig så kommer dagen
vi på egne ben vil reise oss og gå
slutter livet vårt på magen
selv om vi kan slå oss gul og blå.

Årene de går så alt for fort
der de flyr avsted med ultrafart
og raskt blir alle unnagjort
fra tiden da vi fikk vår unge start.

Flere av dem kan vi minnes
selv om vi mister grep på tiden
føler kroppen at den finnes
som det ikke var så lenge siden.

Fra første åndedrag vi fikk
vi slukte levetiden litt bit for bit
til løpelinen ikke lenger gikk
når man er trettet ut av livets slit.

Når livets lange løp er nesten unnagjort
føltes dette som det gikk så alt for fort.

Per Kaarud

Reklamer

Det stilnest i eventyra

Det stilnest i eventyra

Det bles ikkje lengre
i bukkehorn mellom fjell
ingen draug eller nøkk syng
i tjernets dyp i natta
er det taust mørkret
har ingen mystikk

Månelyset har blitt kaldare no
og stjerneteppet glimrar ikkje
som det eingong gjorde
då trolla gjekk og levde
No er dei alle blitt stein

Veslefrikks fele har stilna
bogen hans har brukke strengene
blitt klippa over e
g hør ikkje nøkken spelle
eller fanden le i hardingfela

Tussane og nissane forlot oss
stabbura er tommare no..
berre flugane flyg inn og ut
ikkje noko mystisk med dei.
Og alle Eventyr er slut..

Eller?

Roger Pedersen

Vandring

Vandring

Sent en kveld stiger breen foran oss
som isfjell fra en dyp søvn
En gjennomgang av lys og varme
der tiden som nesten har stanset
risler med kjølige flammer
gjennom seg selv og låser solen
i en hildring over dag og natt
Plutselig en gård,
taus og selvfølgelig
– også den er en gjennomgang av tid,
men et varmt og langsomt lys; slekten
Vennlige, tause tar de imot oss
Ser på våre ubarkete ansikter at vi kommer
fra mørkere dyp der livet brenner fortere

Stein Mehren