tankerommet

Tiden er en fiende

Tiden er en fiende, og natten er en venn
Månen gir meg roen som skal til i travelt hjem.
Stjernene på himmelen de lyser opp min vei
Når jeg i nattemørket rusler sakte hjem til deg.

Når morgendagen lysner og vi skal ta fatt på ny
Er der mange små og store hinder som vi må forbi
Vi prøver og ta tak i det som hindrer våre mål
Og det som ikke viktig er kan brennes på et bål.

Men pass på sånn at bålet ikke blir for stort for deg
Og brenner opp noe viktig du har bruk for på din vei
Når flammene har visket ut de minnene som var
Er morgen dagens blanke ark det eneste du har.

Marit Irene Jensen

Timen mellom timane

Medan morgondisen dansar
og tida går mot dag,
trekk mørkret seg attende
i eit sveip av skoddehav.
Før natti går til kvila,
gjenom dagen lang og ljós,
er timen mellom timane,
i draumelandet los.

Når dagen går mot enden,
og mørkret brer seg ut,
og sol til nye lender,
strekk sin varme ut.
Når dagen går til kvila,
i natti kald og mørk,
er timen mellom timane,
den stund som gjer meg sterk.

Der skog og lende skiftar,
der båra bryt mot land,
der natt og dag må brytast,
eg står i draumen fast.
Kor godt det er å drøyma,
og leggja åket av,
i timen mellom timane,
eg gløymer kiv og kav.

Timen mellom timane,
denne undarlege tid,
så stutt, så ovleg lenge,
så ljuvleg, og så fri.
Då legg eg bak meg sorga,
då kvila kan mi sjel,
då får eg nystyrkt vissa:
At leva skal eg ‘lel.

*timen mellom timane = gamallt keltisk umgrep som tyder akkurat augneblinken
mellom skifte av natt og dag,
vinter og vår, haust og vinter, liv og død.

Lars-Toralf Storstrand

Blå dag

Eg kler meg i blått i dag, eg.
Tankane mine krev det.
Det er berre slik ein dag,
tykkjer eg,
at blått er det eg fortener,
å kle meg i,
i denne dag.

Kan du sjå det på meg,
undrast eg,
at eg har klædd meg i blått,
meiner eg?
Eller ser du berre på det ytre,
du òg?

Lars-Toralf Storstrand