Kjerringa mot strømmen
Kjerringa mot strømmen
I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite
at vi har fostret her på hjemlig mark,
en frihetshelgen, større enn Jeanne d’Arc.
Hun var av dem hvis nese det er ben i,
for hun var født prinsipielt uenig.
Hun har – fordi hun var så vrang og vrien –
fått evig liv i folkepoesien.
Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!
Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hode under vannet.
Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!
To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.
Og over fossen lå hun samme aften
i suveren protest mot tyngdekraften!
Hun holdt på sitt. Hun var en bedre del
av det vi kaller Norges folkesjel.
Hun er vår adel. Hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.
Hun er en av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste av oss er i slekt med henne.
André Bjerke
Språklære – Gramatikk
Språklære. Gramatikk
– I den ørvesle språkboka mi –
artiklene EN, og ET, DEN og DET
– I den ørvesle språkboka mi -Substantiv – nomen – er navn på en ting:
– I den ørvesle språkboka mi –
en skole, et hus, et skip og en ring
– I den ørvesle språkboka mi.
Adjektiv lærer oss nomenets art
– i den ørvesle språkboka mi –
Som: stor og liten og lodden og bart
– i den ørvesle språkboka mi –
I steden for nomen, pronomenet står:
– I den ørvesle språkboka mi –
Jons hode, hans nese, min arm, ditt lår.
– I den ørvesle språkboka mi –
Tallordet teller opp ting og person:
– I den ørvesle språkboka mi –
To hester, tre sauer, ti mann, tolv barn.
– I den ørvesle språkboka mi –
At noenting skjer, skal oss verbet si:
– I den ørvesle språkboka mi –
Å lese, å synge, å skrive og gå.
– I den ørvesle språkboka mi.
Hvorledes det skjer, har adverbet forklart
– I den ørvesle språkboka mi –
Om ille, om vel, om langsomt og snart.
– I den ørvesle språkboka mi –
Nominer føyes av bindord i hop
– I den ørvesle språkboka mi –
Som: barn eller gamle og smått og stort.
– I den ørvesle språkboka mi –
Forordet foran et substantiv står
– I den ørvesle språkboka mi –
Som: gjennom ei dør og midt i et skår.
– I den ørvesle språkboka mi –
Utropsord røper vår følelses makt
– I den vesle språkboka mi –
Som lidelsens ve, og fy for forakt.
– I den ørvesle språkboka mi –
Av ti taledeler da språket består.
– I den ørvesle språkboka mi –
Igjennom det tanken fra sjelen utgår.
– I den ørvesle språkboka mi –
Henrik Wergeland
Høst
Høst
Langs slottets murer vokser vinen vill.
Fra vollgraven til tårnets høye kammer
står borgen svøpt i mørkerøde flammer,
i løvets dunkle, underfulle ild.
De smale, sorte skyteskår gror til,
og druer modner ved de varme rammer
om våpenskjoldets hvite sandstenshammer
bak søylegangens brutte strengespill.
Det råtne bunnvann under murens stener
blir heftig fylt av solens hete rødme,
og se! der reiser seg et tre av sødme
og stiger levende i vinens grener.
O drueranke! Drue! Form! Figur!
Fullbrakte under av forløst natur!
Jens Bjørneboe
tankerommet 