Månens kall over glinsende mørke
når det kommer svevende
inn i stillhetens trær

Vakre toner fra himmelens dråper
forflyttet fra sitt eget sprakende bål
slik de flyr inn i evigheten

På evig jakt etter sin egen flyvende måne
med årvåkne øyne ser inn i natten
synger havets salte vann

Krystallklar bekk som aldri forstummer
med enda små fotspor tråkket inn i
gresstuster av et lekende vindpust

Der skygger finner sitt hjem
med speilbildet av solen
gjemt inni en horisont av morgendugg

Hvite skyer som skjuler
en himmel med morgensolens farger
med drømmenes følelse av endelig å kunne fly

Anja Bjørknes

Da og nå

Den gang jeg var ung og så på min far,
Jeg husker jeg tenkte, så gammel han er.
Han, og hans like, de virket så «satt»,
Med triste grå klær, og alltid med hatt.

Jeg digga Beatles, og de Odd Grythe
Jeg en rebell, og de uten lyte.
Alltid trodde de, de visste mest,
Men kom det til stykket, klart jeg visste best.

Men plutselig kommer som lyn fra klar himmel,
Det faktum som gjerne gjør deg litt svimmel.
At nå er det jeg som er dum og sær,
Med «ikkeno’ peil» og kjedelige klær.

Ja, sånn har det vært, og sånn vil det være,
For eneste måten vi alle kan lære,
Er å finne at der hvor feila var flest,
Er der vi trodde at vi var best.

Bjørn Fresti

Mitt medmenneske

Vi må være rause
og spre med glede.
Ikke gå rundt å være tause
for det vil vennligheten drepe.

Gi av deg selv,
uten å kreve noe tilbake.
Da vil du at føle deg meire vel,
og mange rundt deg vil være glade.

 Bjørn Olsen