Vegen jeg går

Vegen jeg går

Vegen je går kan ingen vise meg på et kart.
Han gjømme seg i skoga, en tråd
vevkjerringa har strekt frå gren tel gren.

Vegen je går er solblaffet i døggen om kvelden,
han er bråtebrannen i dom døde stråa,
han gjømme seg bak den stinne røken.

Han gjømme seg, han kjæm itte fram
før jeg snur meg den kvelden je er framme
og sola bade låge åser i rødt.

Ove Røsbak

Reklamer

Hestene står i regnet

Hestene står i regnet

Når mitt sinn er fylt av drømmer, mere dunkle, mere fjerne
mere ville, mere hete enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i regnet slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette mellom tunge fjell, som her.

Stå og kjenne kroppen suge dette svale, sterke,
våte, som i strie strømmer siler over ansikt, hår og hender.
Likne skogen der den suger, som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten, full av sødme, sitrende av fromt begjær.

Slik som hester står i regnet, lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare være og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet i en steil og stille ro.

Astrid Hjertenæs Andersen

Jetfly over Lise

Jetfly over Lise

To jetfly side om side
i flukt under verdens tak
slår grasiøse svinger
og skryter med rullende brak.

Brisker seg stolte i solen
på brautende jetfly vis.
Riper på skinnende skøyter
i himmelens blekblå is.

Nede på jordens gulv
dypt under flyenes larm
står lille Lise på skøyter,
ustø og anspent varm.

Hun lager ingen svinger,
står bare svett og svimmel
og glir to vinglede streker
i tjernets blanke himmel

Bjørn Nilsen