Da og nå

Da og nå

Den gang jeg var ung og så på min far,
Jeg husker jeg tenkte, så gammel han er.
Han, og hans like, de virket så «satt»,
Med triste grå klær, og alltid med hatt.

Jeg digga Beatles, og de Odd Grythe
Jeg en rebell, og de uten lyte.
Alltid trodde de, de visste mest,
Men kom det til stykket, klart jeg visste best.

Men plutselig kommer som lyn fra klar himmel,
Det faktum som gjerne gjør deg litt svimmel.
At nå er det jeg som er dum og sær,
Med «ikkeno’ peil» og kjedelige klær.

Ja, sånn har det vært, og sånn vil det være,
For eneste måten vi alle kan lære,
Er å finne at der hvor feila var flest,
Er der vi trodde at vi var best.

Bjørn Fresti

Mitt medmenneske

Mitt medmenneske

Vi må være rause
og spre med glede.
Ikke gå rundt å være tause
for det vil vennligheten drepe.

Gi av deg selv,
uten å kreve noe tilbake.
Da vil du at føle deg meire vel,
og mange rundt deg vil være glade.

 Bjørn Olsen

 

Junikveld

Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se – skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
– det er som om noe haster…

Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svimlende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Hans Børli